Nordisk samarbeid i uforlignelig tider

Dette innlegg er en hurtig oversettelse av en artikkel skrevet på den islandske nettavis Kjarninn i anledning av Nordens dag den 23. mars 2020, og voksende krise på grunn av COVID-19. Se den islandske versjon nedenfor.

Vi lever i uforlignelig tider! I uforlignelige tider kan det være klokt å oppsøke vennskap og partnerskap. Er det gjort?

Den 23. mars 1962 vedtok de nordiske landene Helsingfors-avtalen. I innledningen fastslås at avtalepartene skal søke å bevare og ytterligere utvikle samarbeidet mellom landene på det rettslige og andre samfunnets områder ved utformingen av rettsregler og for å oppnå hensiktsmessig arbeidsdeling mellom landene på områder hvor det finnes forutsetninger for dette. I avtalens artikkel 2 konstateres at ved utforming av lover skal statsborgere i de øvrige nordiske land behandles likt med landets egne statsborgere.

Avtalen, som bærer navnet på Finlands hovedstad, er en slags grunnlov og  hjørnestein i de nordiske landenes samarbeid, som uttrykker seg bl.a. i Nordisk råds og Nordisk Ministerråds virke. Under normale tider ville Foreningen Norden, som finnes i samtlige land, feire avtalens fødselsdag ved at heise flagg og byde til fester. Men i år hindres det av den alvorlige smittefaren av coronaviruset i de fem nordiske land samt på Åland, i Grønland og på Færøyene.

I nyhetene [i Island] har man kunnet lese at utenriksministrene i landene holdt en konferanse 17. mars om den svære situasjonen og er blitt enige om viktigheten av at de nordiske landene står godt sammen i disse tider preget av stor usikkerhet. I nyhetene har man også kunne lese at de nordiske helse- og sosialministrene har avholdt telefonmøte den 19. mars. Ifølge nyhetene ble det på møtet bekreftet at de nordiske land har mye til felles og derfor kan lære av hverandres handlinger på helsefeltet, noe som kan brukes i kampen mot COVID-19. Mer fortelles det ikke om konkrete resultater av møtene.

I anledning „Nordens dag“ er det derfor god grunn til å minne regjeringene om bestemmelsene i Helsingforsavtalen. Har de respektive myndigheter på infeksjonsområdet utvekslet informasjon om hvilke tiltak som kan iverksettes og om det kunne være en fordel av å koordinere tiltak? Har finansministre hatt samråd om tiltak for å dempe den økonomiske krisen? Har samferdselsministrene diskutert hvordan en samlet innsats kan forhindre en alvorlig situasjon med de store flyselskapene i landene? Har statsministerne diskutert hvordan man kan hindre at Island og Norge holdes utenfor EUs samlede tiltak? Har helseministrene diskutert om vi ved å samarbeide kan skaffe flere ventilatorer til sykehusene i landene? Listen over relevante spørsmål det er grunn til at minne om på Nordens dag, kan lett utvides.

Forhåpentligvis er svaret „ja“ på spørsmålene ovenfor selv om informasjon her om mangler [på Island]. Tiden er for lengst moden til å utnytte potensialet som finnes i nordisk samarbeid i kampen mot enestående pest, og informere publikum om den. Økt samarbeid kan vise seg å være effektivt middel mot den «fiende» som alle nordiske land bekjemper i dag; tilsynelatende hver for seg uten vesentlig samarbeid.

Den opprinnelige islandske versjon:

Til birtingar í tilefni af degi Norðurlanda 23. mars 2020

Tryggvi Felixson skrifar

Norðurlandasamstarf á fordæmalausum tímum

Við lifum á fordæmalausum tímum! Á fordæmalausum tímum gæti verið skynsamlegt að leita til vina um álit og samstarf. Hefur það verið gert?

Þann 23. mars 1962 samþykktu Norðurlöndin Helsinkisamninginn. Í inngangi segir að ríkisstjórnir landanna vilji efla náin menningartengsl Norðurlandaþjóðanna og samstöðu í réttar- og þjóðfélagsmálum, auka samstarf með sameiginlegum reglum og ná fram hagkvæmri verkaskiptingu milli landanna á öllum sviðum þar sem skilyrði eru fyrir hendi. Þá segir í annar grein samningsins að ríkisborgarar annarra norrænna landa skuli njóta sama réttar og ríkisborgarar viðkomandi lands.

Samningurinn sem kenndur er við höfuðborg Finnlands, er einskonar stjórnarskrá og hornsteinn samstarfs ríkja Norðurlanda sem kristallast í Norðurlandaráði og Norrænu ráðherranefndinni. Að vanda væri dagurinn 23. mars haldinn hátíðlegur og Norrænu félögin alls staðar á Norðurlöndum hefðu dregið fána að húni og boða til mannfagnaðar, ef ekki væri fyrir alvarlega smithættu í ríkjunum fimm og á Álandseyjum, Grænlandi og í Færeyjum.

Fram hefur komið að utanríkisráðherrar landanna hafi átt símafund 17. mars um fordæmalaust ástand og voru sammála um mikilvægi þess að Norðurlöndin standi þétt saman á þessum óvissutímum. Einnig hafa borist af því fréttir að heilbrigðis- og félagsmálaráðherrar Norðurlanda hafi borið saman bækur sínar 19. mars. Á fundinum var víst staðfest að ríkin eigi svo margt sameiginlegt hvert og geti því lært af aðgerðum hvers annars á heilbrigðissviðinu sem nýta má í baráttunni gegn COVID-19.  Meira segir ekki af árangri  fundanna.

Í tilefni af „degi Norðurlandana“ er því rík ástæða til að rifja upp hvort stjórnvöld hafi gleymt ákvæðum Helsinkisamningsins. Hafa sóttvarnaryfirvöld skipts á upplýsingum um hvaða ráðstafanir má grípa til og hvort gagn væri af því að samhæfa aðgerðir? Hafa fjármálaráðherrar borið saman bækur sínar og stillt saman strengi um ráðstafanir í ríkisfjármálum til að draga úr efnahagsáfalli? Hafa samgönguráðherrar fjallað um hvernig með samstilltu átaki megi koma í veg fyrir alvarlegt ástand hjá helstu flugfélögum landanna? Hafa forsætisráðherrarnir rætt hvernig megi sjá til þess að Ísland og Noregur verði með í samstarfi ESB ríkja um takmarkanir á mannflutningum? Hafa heilbrigðisráðherrarnir rætt hvort með samstarfi megi afla fleiri öndunarvéla fyrir sjúkrahús landanna? Og svo mætti lengi telja.

Vonandi er svarið „já“ við framangreindum spurningum. En af því hafa ekki borist fréttir. Það er löngu tímabært virkja það afl sem er að finna í samstarf Norðurlanda í viðnámi gegn fordæmalausri pest, og upplýsa almenning um það. Aukið samstarf gæti reynst virkt meðal gegn vágestinum sem norrænu þjóðirnar berjast nú við, að því er virðist hver um sig án teljandi samstarfs.

Höfundur er hagfræðingur og hefur starfað um langt ára bil sem sérfræðingur og skrifstofustjóri hjá Norðurlandaráði og Norrænu ráðherranefndinni.

 

Rederi skader Islands renomme

Ég skrifaði eftirfarandi grein í blað Dansk Islandsk Samfund í desember 2019

Samherji er et af Islands største og mægtigste rederi, der direkte og indirekte disponerer omkring 1/8 af landets fiskekvoterne. Hovedkontoret ligger i Akureyri, men virksomheden er global gennem et antal datterselskaber. Virksomheden har udnyttet kvotesystemet til at vokse og effektivisere både fiskeflåden og bearbejdelsen af fangsten på land. Rederiet er et godt eksempel på at kvotesystemet positive effekt på både økonomien og fiskeforvaltningen af ressourcerne. Samherji illustrerer også, hvordan kvotesystemet har bidraget til, at retten til at fiske nu tilhører et fåtal selskaber,  og at en lille flok Islændinge er blevet meget velhavende og indflydelsesrige.

Med det islandske kvotesystem som fundament, har Samherji kunnet vokse til en af verdens største rederier med flere datterselskaber. Datterselskaberne har skaffe sig fiskekvoter i flere lande, også i flere udviklingslande. Nylige afsløringer med lækkede dokumenter indikerer, at Samherji ikke har forvaltet sin rigdom efter gældende lover og med etiske normer som sit kompas.

Namibia, en kyststat med 2,6 millioner indbyggere, der fik sin selvstændighed i 1990 i forbindelse med at apartheid blev afviklet i Sydafrika, er beriget med gode fiskebanker. Efter at Namibia fik sin selvstændighed blev det Islands opgave at yde hjælp til at udvikle fiskeriet i landet. Det gik godt, og da arbejdet blev afsluttet for nogle år siden, kunne man konstatere, at betingelsen for bærekraftig forvaltning af fiskeriet var på plads. Islændingen var stolte over deres indsats, og Namibia så muligheder for at forbedre levevilkårene for sin fattige befolkning med fiskeriet som en af rygradene i økonomien. Intention var at forvalte fiskeriet på en slik måde, at største delen af rigdommen blev i landet. Men det passer tilsyneladende ikke verdens store rederier, inklusive Samherji. De har store fiskeskibe, som kan klare både at fange og bearbejde fangsten og sende den direkte til de markedet. Med den slag fiskeri bliver det ikke meget tilbage til dem, som ejer ressourcerne, med mindre fiskekvoten bliver solgt til rederierne til høje priser.

Dokumenterne som blev lækket fra Samherji fortæller en afskyelig historie.  Man har udnyttede Islands gode renomme i Namibia og bestykket nogle indflydelse rige mennesker tæt på regeringen til at skaffe sig kvoter til at fiske hestemakrel. Desuden er der anvendt et komplekst system med selskaber i skatteparadiser til at skjule transaktionen og for at undgå beskatning. Pengene blev tilsyneladende vaske rene ved hjælp af en norsk bank.

Afsløringen har skabt en stærk reaktion. I Namibia er flere mistænkte fængslet, inklusive to ministre, og i Norge er en omfattende undersøgelse af hvidvaskningen gået i gang. I Island har direktøren og hovedejer af Samherji trådt tilbage. Islands regeringen har lovet, at mand vil sætte alt ind på en undersøgelse af anklagerne om skattesvindel og bestikkelse. Men det kritiseres også at fiskeriministeren, et tidligere bestyrelsesmedlem i Samherji og god ven af hovedejere, ikke har forladt sin post for at undgå mistanke om favoriserende behandling af sagen. Den største harme er dog, at Islands renomme er påført en stor skade og tilliden til det islandske kvotesystem i fiskeriet er blevet svækket.

Sauðfjárrækt, gæðavottun og grænþvottur

Eftirfarandi grein birtist í Bændablaðinu í lok júní 2019:

Um fjórðungur styrkja ríkisins til sauðfjárbænda er háður því að þeir geti sýnt fram að um sjálfbæra landnýtingu sé að ræða. Ef svo er ekki verða þeirra að leggja fram marktæka landbótaáætlun sér til halds. Fram til þess hefur enginn bóndi á Íslandi fallið á þessu prófi. Gott ef satt væri! En svo virðist því miður ekki vera tilfellið.

Nýlega skýrsla Ólafs Arnalds prófessor um styrkveitingar til sauðfjárræktar felur í sér æði óskemmtilega lýsingu á stjórnsýsluklúðri og misnotkun á opinberu fé.

Svo virðist sem Landgræðslan hafi verið þvinguð til að staðfesta að landnotkun og landbótáætlanir væru í samræmi við gildandi viðmið og reglur  um sjálfbæra landnýtingu svo greiða mætti út styrki til bænda sem ekki standast nein eðlileg viðmið. Skýrslan byggir á haldgóðum upplýsingum með ítarlegum rökstuðningi, svo það er rík ástæða til að taka hana mjög alvarlega.

Það sem kemur fram í skýrslunni er harður dómur um stjórnsýslu á þessu sviði, vægast sagt. Innan við fimmtungur sauðfjárbænda er ábyrgur fyrir eyðileggjandi landnýtingu en niðurstaða skýrslunnar eru engu að síður svartur blettur á sauðfjárrækt almennt. Skýrsla Ólafs sýnir sem betur fer að mikill meirihluta bænda uppfyllir öll skilyrði fyrir sjálfbæri landnýtingu og eiga þar með full rétt að þeim styrkjum sem því fylgja.

Málið virðist svo alvarlegt að eðlilegt væri að Alþingi fæli Ríkisendurskoðun að fara í saumana á framkvæmdinni. Ýmislegt bendir til þess að milljarðar króna hafa farið úr ríkissjóði til bænda sem hafa ekki átt rétt á slíkum greiðslum. Best færi að sjálfsögðu á því að Bændasamtökin sjálf tækju þátt í því að upplýsa þetta mál af fullu.

Eyðing gróðurs og jarðvegs er enn ein helsta umhverfisplága Íslands. Að opinberu fé sé veitt til búskapar sem viðheldur þessu vandamáli er reginhneyksli. Að framkvæmd vottunar á landnýtingu sé gerð með því að þvinga fagstofnun ríkisins á þessu sviði til að samþykktar er misnotkun á valdi. Að greiða fé og ríkissjóði til þeirra sem ekki eiga rétt á þeim kann að vera refsivert.  Er ekki kominn tími til að stjórnsýsla landsins vakni upp af dvalanum og taki til hendinni?

Loftlagsneyð kallar á frekari aðgerðir

Losun gróðurhúsalofttegunda af mannavöldum er farin að valda hættulegum breytingum á veðurfari jarðarinnar. Að óbreyttu er framtíð samfélags okkar mannanna eins og við þekkjum það í hættu.

Losun gróðurhúsalofttegunda frá Íslandi eykst hratt og er mun meiri á hvern íbúa landsins en í nágrannalöndunum. Ríkisstjórn Íslands sendi frá sér aðgerðaáætlun í loftslagsmálum síðastliðið haust. Áætlunin er lítið skref í rétta átt, en hún er ekki markviss og gengur alls ekki nógu langt. Samfélagið virðist  tilbúið fyrir stærri skref, en stjórnvöld hika. Viðfangsefnið kallar á róttækar aðgerðir í líkingu við það þegar þjóðin á sínum tíma kom sér saman um að veita heitu vatni í því sem næst öll hús á landinu.

Það er deginum ljósara að grípa þarf til mun hraðari og víðtækari samdráttar í losun en horfur eru á að óbreyttu ef markmið Íslands um kolefnishlutleysi eiga að nást. Landvernd kallar eftir því að stjórnvöld setji skýran ramma, markmið og áætlun um hvernig það á að gerast.

Staðan er svo alvarleg að aðalfundur Landverndar 2019 skorar á íslensk stjórnvöld að lýsa yfir neyðarástandi vegna loftslagsbreytinga.

Landvernd kallar eftir aðgerðaáætlun með tölulegum og tímasettum markmiðum sem nái til allra sviða samfélagsins í samræmi við alvarleika vandans. En Landvernd bendir jafnframt á að gæta þarf þess að árangur náist með sem hagkvæmustum hætti; forgangsraða aðgerðum sem gefa mest fyrir hverja krónu.

Margar aðgerðir koma til greina. Á aðalfundi Landverndar komu fram fjölmargar ábendingar sem komið verður á framværi við stjórnvöld. Samtökin leggja til að kolefnisgjald á bensín og dílsel verði hækkað til 2021 og féð eyrnamerkt bættum almenningssamgöngum og öðrum vistvænum samgöngukostum. Þá leggur Landvernd til að kolefnisgjald verði lagt á hvern farþega með skemmtiferðaskipi og alþjóðaflugi sem kemur til landsins og að allar bílaleigur verði skuldbundnar til þess að kolefnisjafna losun frá starfsemi sinni. Lagt er til að skuldbinda lífeyrissjóði og aðrir stærri fjárfestingarsjóði til að allar fjárfestingar þeirra standist markmið Parísarsáttmálans. Aðalfundur telur einnig að sala á nýjum dísel- og bensínbílum verði bönnuð frá 2023, en ekki 2030 og eins og nú er stefnt að. Samtökin vilja líka að settir verði hvatar svo að bílum verði breytt þannig að þeir geti gengið fyrir metagasi, en flest tækifæri til þess eru vannýtt. Samtökin benda einnig á mikilvægi þess að tryggja fjármögnun í Borgarlínu og að vistvænt skipulag verði haft að leiðarljósi í þéttbýli. Svo eitthvað sé talið.

Víðtæk alþjóðleg samstaða er forsenda árangurs í aðgerðum gegn alvarlegum loftslagsbreytingum. Það sem við gerum á Íslandi, eða jafnvel allri Evrópu leysir ekki loftslagsvandann. En framlag okkar Íslendinga gæti átt þátt í því að hvetja aðra til dáða. Aðgerðaleysi í raun glæpur gegn mankyninu; komandi kynslóðum, börnum og barnabörnum. Aðgerðaleysi eða ófullnægjandi aðgerðir eru því ekki valkostur. Sem betur fer eru margar tæknilegar og hagkvæmar lausnir fram komnar sem bíða þess að verða nýttar af ríkjum, borgum og bæjum og fyrirtækjum sem vilja vera í fararbroddi. Flestar þessara lausna vinna ekki bara á loftslagsvandanum, þær munu einnig bæta heiminn; gera hann að stað þar sem mannlífið fær að dafna í meiri sátt við náttúruna. Látum ekki græðgi og sérhagsmuni villa okkur leið. Tökum undir ályktun aðalfundar Landverndar 2019 og sendum skýr skilaboð til ríkisstjórnar Katrína Jakobsdóttur um aðgerðir sem draga úr losun og gera Ísland að betra landi að búa á.

(greinin birtist í Morgunblaðinu í maí 2019)

Leiðréttum mistök – friðlýsum Drangajökulsvíðerni

Mistök voru gerð við rammaáætlun þegar Hvalárvirkjun var sett í nýtingarflokk. Gögn sem á þeim tíma lágu frammi sýna glöggt að ekki voru forsendur fyrir því að setja virkjunarhugmyndina í nýtingarflokk^[1] . Enn hafa stjórnvöld tíma til að leiðrétta þessi mistök. Beinasta leiðin til þess er að friðlýsa svæðið strax og stöðva þá sóun sem felst í frekari undirbúningi. Fylgja ber tillögu Náttúrufræðistofnunar Íslands um að setja svæðið á B-hluta náttúruminjaskrár^[2].

Landsnet hefur einnig líf virkjunarhugmyndarinnar í hendi sér þar sem hún virðist ekki geta orðið að veruleika nema til komi veruleg niðurgreiðsla af hendi almennra raforkunotenda. Að tryggja framgöngu þessara mistaka með hækkun flutningsgjalda rafmagns á alla notendur væru mistök á mistök ofan.

Áform um Hvalárvirkjun eru komin á rekspöl þrátt fyrir að framlögð gögn og umfjöllun um umhverfisárhrif sýni að verðmæt víðerni og náttúra verður fyrir óafturkræfum spjöllum við gerð fjölmargra stíflna og lóna með víðtækri vegagerð, skurðgreftri og jarðvegsflutningum. Fagrir fossar munu hverfa í framkvæmdum sem marka djúp spor í tveimur fjörðum. Óbyggð víðerni yfir þúsund ferkílómetrar að stærð, sem njóta verndar, munu verða fyrir verulegri skerðingu.

Rýni í fyrirliggjandi gögn sýnir að meint framlag Hvalárvirkjunar til orkuöryggis á Vestfjörðum er er orðum aukið og tvennumsögum fer af gagnsemi suðurtengingar virkjuninnar fyrir Vestfirðinga. Hún eru auk þess óhagkvæmur virkjunarkostur frá þjóðhagslegu sjónarmiði.

Friðlýsing þessa svæðis á Ströndum er mikilvæg aðgerð til að bjarga náttúruverðmætum. Jafnframt er meginniðurstaða nýlegrar skýrslu að friðlýsing Drangajökulsvíðerna sé til þess fallin að skapa ný atvinnutækifæri til langs tíma, í ferðaþjónustu, opinberri þjónustu og í afleiddum greinum, og muni stuðla að eflingu byggðar á svæðinu. Þetta er mikilvægt fyrir framtíð Árneshrepps þar sem byggðin er afar brothætt. Tillögur um friðlýsingu njóta stuðnings margra íbúa og landeigenda á svæðinu, en einnig víðar í íslensku samfélagi.

Á aðalfundi Landverndar í síðustu viku var skorað á umhverfis- og auðlindaráðherra að friðlýsa Drangajökulsvíðerni. Fylgi hann þeirri áskorun mun hann sýna í verki að ríkisstjórn Katrínar Jakobsdóttur stendur vörð um náttúru Íslands, og ætlar að tryggja að ekki verði gengið frekar á eina mikilvægust auðlind landsins, víðernin, fyrir virkjun sem komst í nýtingarflokk fyrir mistök.

Ef þú vilt leggja málefninu lið, skrifaðu undir áskorun til forstjóra Umhverfisstofnunar og Umhverfis- og auðlindaráðherra um að hraða vinnu við friðlýsingu Drangajökulsvíðerna (http://askorun.landvernd.is/)

(Greinin birtist í Fréttablaðinu, netútgáfu)

^[1] bls. 135 til 137  í Niðurstöður 2. áfanga rammaáætlunar, júní 2011

^[2] https://www.ni.is/greinar/vf-drangajokull

Baráttan við loftslagsbreytingar er kapphlaup sem mannkynið getur unnið og verður að vinna

Grein sem  birtist í Morgunblaðinu í janúar 2019

Árið sem leið var á heimsvísu eitt það heitasta sem sögur fara af. Árleg losun gróðurhúsalofttegunda vex  enn þrátt fyrir að hörmungarnar sem fylgja í kjölfarið verði sífellt augljósari; ofsaveður, eyðilegging vistkerfa og dauði. Loftslagsbreytingar eru farnar að hafa afar neikvæð áhrif á lífskjör fjölmargra Jarðarbúa og ef ekki rofar til mun það sama gerast hér á landi, ekki hvað síst vegna súrnunar sjávar.

Árið 1997 tók ég þátt í þriðja aðalfundi rammasamnings sameinuðu þjóðanna í Kyoto í Japan. Þar voru tendraðar vonir um að nú myndi mankynið hefja vegferð sem kæmi í veg fyrir alvarlegar loftlagsbreytingar. Fljótlega kom í ljós að fá ríki voru reiðbúin, eða höfðu burði til, að standa við það sem þar var lofað. Bandaríkin heltust fyrst úr lestinni og fleiri lykilríki fylgdu í kjölfarið. Sama virðist vera að gerast nú í kjölfar Parísasamkomulagsins 2015. En uppgjöf er ekki valkostur.

Á 24. ársfundi rammasamnings sameinuðu þjóðanna um loftslagsbreytingar, sem haldinn var í Póllandi í desember sl., var því fagnað innilega að samstaða hafði náðst um 144 blaðsíðna lokaskjal. Fagnaðarlætin voru slík að halda hefði mátt að loftslagsvandinn hefði verið leystur. En það var einungis verið að fagna ákvörðun um reglur til þess hægt sé að mæla og bera saman aðgerðir og losun gróðurhúsalofttegunda þeirra ríkja sem hafa lofað að fylgja Parísarsamkomulaginu. Varla telst það þolanlegur árangur eftir aldarfjórðungs viðræður og samningaumleitanir.  Á sama fundi var lögð fram skýrsla alþjóðlegu vísindanefndarinnar um loftslagsbreytingar sem lýsti hættuástandi ef þjóðir heims taka ekki við sér, að orðum verði fylgt eftir með aðgerðum með markmiði um að takamarka hlýnun við 1,5 til 2 gráður. Skýrslan sýnir að það er til mikils að vinna, að takmarka hnattræna hlýnun við 1,5 gráður, en ef ekki dregur fljótt úr losun má reikna með að meðalhiti komist upp í þær hæðir upp úr 2030.

Til að viðhalda athyglinni á málið hefur aðalritari Sameinuðu þjóðanna boðað leiðtogafund um loftslagsbreytingar í september n.k. undir fyrirsögninni að „baráttan við loftslagsbreytingar sé kapphlaup sem mankynið geti unnið, og verði að vinna“.

Umhverfisráðherra segir í áramótagrein sinni í Fréttablaðinu 9. janúar 2019 að loftslagsbreytingar séu stærsta sameiginlega áskorunin sem við Jarðarbúar stöndum frammi fyrir. Hann fagnar þeim móttökum sem aðgerðaáætlun í loftslagsmálum fyrir Ísland hefur fengið og upplýsir að fram undan séu stórtækar aðgerðir við að binda kolefni úr andrúmslofti og að hætta brennslu innflutts og mengandi jarðefnaeldsneytis í samgöngum hér á landi og nota heldur innlenda og endurnýjanlega orkugjafa.

Víðtæk alþjóðleg samstaða er forsenda árangurs í aðgerðum gegn alvarlegum loftslagsbreytingum. Það sem við gerum á Íslandi, eða jafnvel allri Evrópu leysir ekki loftslagsvandann. Eflaust eru þeir til sem hugsa að best sé að bíða og sjá til í stað þess að innleiða kostnaðarsamar breytingar sem leysa ekki vandann. En er ekki aðgerðaleysi í raun glæpur gegn mankyninu; komandi kynslóðum, börnum og barnabörnum? Sem betur fer eru margar tæknilegar og hagkvæmar lausnir fram komnar sem bíða þess að verða teknar í notkun af ríkjum, borgum og bæjum og fyrirtækjum sem vilja vera í fararbroddi. Og svo eru fjölmargar einfaldar lausnir eins og að stöðva landeyðingu og auka gróðurþekju. Sérhagsmunir, græðgi og skammsýni eru hindranir sem þarf að yfirstíga, bæði hér á landi og í öðrum ríkjum. Ef vel tekst til hjá ríkjum sem leggja sig fram um að leysa vandann er von til þess að þær þjóðir sem draga lappirnar í dag hugsi sig um. Þess vegna er það siðferðileg skylda Íslands að leggja sig fram. Nýleg aðgerðaáætlun sem umhverfisráðherra vitnar til er vísir að því að verið sé að taka vandan fastari tökum hér á landi. En hún er aðeins veikburða upphaf að langri og erfiðri vegferð þar sem hyggjuvitið og úthaldið verða að halda í hönd réttlætis gagnvart komandi kynslóðum.

Dansk nationalisme førte til dansk-islandsk skilsmisse

Grein sem ég skrifaði og birtist á http://www.altinget.dk

HISTORIE: Kimen til skilsmissen mellem Danmark og Island i 1918 blev i høj
grad lagt af danskerne selv, og Anden Verdenskrig fuldbyrdede den islandske
løsrivelse.

Af Tryggvi Felixson, Konsulent og rejseleder

Dannelsen af Republikken Island i 1944 var ikke en uundgåelig afslutning på islændingenes kamp for retten til selvbestemmelse. Island og Danmark kunne have levet videre sammen i den union med en fælles konge, som de etablerede 1. december 1918 – en begivenhed, som er blevet fejret i begge lande i 2018.
En vigtig årsag til skilsmissen var at finde i Danmark. Danskerne havde behov for at kompensere for tabet af storriget, som blev manifesteret ved aftalen i Kiel i 1814, og tabet af Slesvig og Holstein i 1864. Det førte til, at danskerne i stigende grad kiggede indad, dyrkede deres egen danske kultur og nationalitet. I helstaten Danmark var der begrænset rum til befolkningsgrupper af anden national identitet. Dansk nationalisme var på den måde kimen til skilsmissen i 1944. Den var også et resultat af, at Islands økonomi blev væsentlig styrket under Anden Verdenskrig, og at Danmark ikke havde mulighed for at tage sig af at forsvare Island i farlige tider. Islændingene havde derfor svært ved at se fornuften i at holde fast i unionen, selv om et fælles statsborgerskab ville have givet mange fordele.

Etableringen af den dansk-islandske forbundsstat
Den regnfulde dag 1. december 1918 stod marinesoldater fra det danske kystvagtskib Islands Falk på rad og række ved regeringsbygningen i Reykjavik. Der blev overbragt en hilsen fra Christian den X., som fra den dag blev konge over forbundsstaten Island. Islands 90.000 indbyggere mente, at de var parat til at bestemme selv. Kongen havde fra denne dag kun en symbolsk rolle som statsoverhoved. Han skulle formelt bekræfte de love, som det islandske parlament, Altinget, vedtog, og udskrive valg, når statsministrene mente, at det var vejen fremad. I starten havde den nye forbundsstat højesteret og kystvagt til fælles med Danmark, og den islandske krone var fast bundet til den danske. Men inden for få år blev disse opgaver overtaget af Island, den islandske krone fik lov til at flyde, og fællesskabet blev begrænset til udenrigstjeneste og selvfølgelig kongen. Ordningen var baseret på en aftale, som skulle gælde de næste 25 år, hvorefter en ny aftale skulle forhandles.

Til trods for at Islands befolkning i 1918 var en af de fattigste i Europa, og at dette var året, hvor over 500 mennesker døde på grund af den spanske pest, og at vulkanen Katla kastede aske over landet, var islændingenes glæde ægte den dag. Danmark var forbundet med monopolhandel, og Islands fald fra sagaernes strålende fortid. Nogle var dog bange for, at Island, som på den tid var et fattigt land, ikke var stærkt nok til at stå på egne ben, og så fordele ved at være tættere forbundet med Danmark.

En langsommelig og udramatisk proces
Union-dannelsen i 1918 var ikke et resultat af en gloriøs revolution, men en etape i en langsommelig og fredelig proces. Det var en udramatisk proces, som var præget af realisme fra islændingenes side, i forhold til hvornår Island var klar til at overtage alle de pligter, som det medfører at være en selvstændig stat, og at have økonomiske muskler til at klare sig uden støtte fra Danmark.

Islændingene var generelt fornøjede med forbundsaftalen af 1918; en 25-års aftale, som skulle genforhandles efter 22 år. Islændingene var bekymrede for, at aftalens fælles statsborgerskab kunne føre til, at danske kapitalister overtog Islands økonomi og de værdifulde fiskeressourcer. Der var en ubalance mellem de to lande, både med hensyn til befolkningstal og økonomisk styrke. Det viste sig dog hurtigt, at de danske i højere grad var handelsfolk end snedige entreprenører, der ikke formåede at udnytte Islands økonomiske potentiale. Det islandske borgerskab voksede derfor hurtigt i styrke.

Mange i Danmark havde den tro, at til trods for, at aftalen var begrænset til 25 år, og begge parter kunne opsige den, var der ingen grund til at frygte en skilsmisse. Der var ingen reelle forsøg fra dansk side på at styrke båndene mellem landene under unionen. For eksempel besøgte kongen kun Island fire gange efter aftalen i 1918, og han havde ikke en officiel bolig på Island.

Der var intet udpræget fjendskab mod Danmark i Island. Men der var heller ikke noget politisk parti i Island, som arbejdede direkte for at opretholde og styrke båndene med Danmark, som tilfældet er med Sambandspartiet på Færøerne. Islændingene ønskede øget selvstændighed og bedre vilkår for at udvikle deres økonomi, men kunne også se fordele ved at være en del af en større enhed. I Danmark voksede forståelsen for islændingenes ønske om selvstændighed i forbindelse med genforeningen med den danske befolkning i Slesvig.
Der er sikkert mange af de over titusinder islændinge, der i dag har deres faste bopæl i Danmark, der kan se fordele ved fælles statsborgerskab i en dansk-islandsk union. Mange islændinge ville i dag uden tvivl finde en fælles valuta fordelagtig.

At erklære sig som en suveræn stat var på den tid et risikofyldt foretagende. Pengemanglen var i perioder så stor, at statskassen i et par år i tyverne ikke havde penge til at drive sin eneste ambassade, den i København. Under den dybe økonomiske krise i trediverne var det ikke kun den dårlige økonomi, som bidrog til tvivlen, om Island kunne klare sig alene, men også frygten for, at man uden dansk støtte ikke kunne hindre, at radikale kræfter tog magten.

Et lille land kan vel ikke være selvstændigt?
Det var mange, som ikke troede på, at et lille land med under 100.000 indbyggere og en økonomi, som byggede på fiskeri, kunne klare sig selv. For eksempel skrev Georg Brandes i avisen Politiken 16. december 1906: „Island hævder sig med sin hovedstad Reykjavik. Har maaske ikke Kristianshavn ti Gange flere Indbyggere end Reykjavik? Naar Kongen drager til Reykjavik, maa dér bygges en Art Skur til Husly for ham; ellers var der ikke Plads. Paa Kristianshavn er der rundlig Plads til Kongen og hele Hoffet. Ja, de tre første Rangklasser kunde flytte ud til os og vilde ikke savne Tag over Hovedet. … Fuldt Selvstyre maa Amager selvfølgelig kræve …“

Et år senere skrev Brandes i et brev til sin gode ven, den islandske digter Matthías Jochumsson: „Vi to gamle og erfarne Mænd maa kunne blive enige om at det er Vanvid for Befolkning paa 70,000 Mennesker at ville være en Stat for sig … De har ingen Handel, ingen Industri, ingen Hær, ingen Flaade, de er tilsammen saa mange som en lille By af femte Rang i England eller Tyskland; de har intet andet end en berømt Fortid …“

Langsomt og sikkert, og trods flere tilbageslag, blev Islands økonomi udviklet fra senere halvdel af 1800-tallet, og islændingenes selvtillid voksede i takt hermed. Handelsforbindelsen med Danmark blev svækket under Første Verdenskrig og blev ikke efterfølgende genoprettet til samme niveau. Direkte handel med andre lande erstattede de danske handelsforbindelser. Det var dog først sent i 1930’erne, at islændingene for alvor begyndte at se en fremtid som republik uden forbindelse med kongehuset i København. Den geopolitiske og økonomiske udvikling bidrog i høj grad til at skabe forudsætningen for skilsmissen.

Globalt var begivenheden 1. december 1918 historisk. Indtil da havde et så lille land ikke opnået status som en suveræn stat.

Økonomiske og geopolitiske forudsætninger
Det var den geopolitiske udvikling, som fik afgørende betydning for Islands fremtid som republik. Hitler indledte en krig, som ændrede alt for Island. Forbindelsen til Danmark blev afbrudt i april 1940, og Islands parlament, Altinget, måtte i al hast lave en revision af forfatningen, fordi kongen i København var uden for rækkevidde til at godkende nye love. Den danske udenrigstjeneste kunne fra april 1940 heller ikke længere varetage Islands interesser.

Island blev besat af fremmed militær magt, først britisk og senere blev der indgået aftale om amerikansk militær tilstedeværelse. På grund af militærets aktiviteter buldrede økonomien fremad, og statskassen, som tidligere i perioder havde været tæt på bankerot, blev fyldt op.

Magthaverne i USA syntes ikke, det var nogen dårlig idé, hvis Island fik status som selvstændig republik. I det mindste var det bedre end at risikere, at landet som en del af Danmark kunne blive en del af Hitlers forlængede arm. Da aftalen med Danmark skulle genforhandles i 1941, var der ingen at forhandle med.

Et indadvendt Danmark hovedårsag til skilsmissen?
Bølgen af ideer om nationalisme og liberalisme skyllede ind over Danmark efter julirevolutionen i Frankrig i 1830. Den påvirkede ikke kun danskerne, men også de privilegerede islandske studerende ved Københavns Universitet.

I 1814 blev Norge tabt til Sverige. Den danske politiker Orla Lehmann (1810-1870) konstaterede i 1838: ”Der gives i Danmark ingen provinser, der gives kun ét Danmark, beboet af danske … Danske af samme æt, med samme historie, et eneste udeleligt folk med fælles karakter og sæder, fælles sprog og litteratur, med fælles minder og forhåbninger.”

Et forsøg på at gøre Slesvig og eventuelt Holstein til en del af helstaten Danmark mislykkes i 1864. Senere sælges de danske kolonier, kun Island, Færøerne og Grønland beholdes. Den danske imperialisme ender på samme tid, som den for alvor begynder i flere europæiske lande. Danmark som en indadskuende nationalstat var født. At være dansker var en skæbne, ikke et valg. Hvis Danmark havde valgt en model som Schweiz med flere relativt selvstændige kantoner og flere officielle sprog, kunne historiens gang måske have været en anden.

Set i dette lys var der i begyndelsen af Islands selvstændighedskamp i første halvdel af 1800-tallet kun to veje for Island: enten at blive integreret i den danske nationalstat og i den danske nation eller at kæmpe for Islands autonomi. Jón Sigurðsson (1811-1879) ledede kampen for Islands selvstændighed fra København. I hans sind var den første vej umulig, fordi der ikke hos ham var nogen tvivl om, at islændingene var en partikulær nation med egne rettigheder – og langt de fleste af hans landsmænd var enige. Men der var heller ikke noget forsøg fra dansk side på at integrere Island. Tværtimod. Danmark hjalp til med at uddanne en islandsk elite, som kunne administrere landet på det islandske sprog. Danmark gav landet en grundlov i 1874, accepterede Islands hjemmestyre i 1904, og kongerigets andet universitet blev oprettet i Reykjavik i 1911.

Skilsmissen var uundgåelig
Island blev gradvis mere og mere uafhængigt af Danmark, både økonomisk og kulturelt. Bloktilskuddet forsvandt i 1918, og trin for trin blev det islandske samfund diversificeret og styrket økonomisk. Med egen højesteret, egen kystvagt og spirende udenrigstjeneste var forudsætningen for en fuldbyrdet skilsmisse til stede. Med besættelsen af Danmark var Island fra 1940 de facto helt selvstændigt fra Danmark.

Man kan diskutere, om tidspunktet for skilsmissen, mens Danmark var kuet af de tyske nazister, var det rigtige. Men selve skilsmissen var på det tidspunkt uundgåelig. Kimen til skilsmissen blev i høj grad lagt af danskerne selv, da de kom frem til, at det at være dansker er ens skæbne og ikke et valg.
—————–
Artiklen bygger på en forelæsning som forfatteren og Gudmundur Hálfdánarson, professor ved Islands Universitet, holdt ved Folkeuniversitetet i Aalborg i september 2018.

 

Island fra forbundsstat med dansk konge til republik

Følgende artikel blev publiceret i Dansk Islandsk Samfunds Medlemsblad i april 2018.

Island fra forbundsstat med dansk konge til republik

af Tryggvi Felixson

Det er søndag 1. december 1918, et vendepunkt i Islands historie. Det har været et meget besværligt år med en kold vinter, vulkanudbrud i Katla og den spanske syge. Men trods dette er der noget at fejre; landets uafhængighed. Dagen er kulminationen på en lang kamp som startede med genrejsning af Altinget i 1845. Det var en kamp om at flytte den politiske magt fra København til Reykjavik. Island havde status som en udelelig del af Danmark, ganske vist med egen grundlov efter Christinas IXs besøg i landet i 1874, men alle love vedtaget af Altinget kunne først træde i kraft efter godkendelse af kongen i København. Ved systemskiftet i Danmark i 1901 og oprettelsen af hjemmestyre i Island i 1904 blev parlamentarismen indledt. Men Island forblev en del af Danmark.

Den regnfulde dag 1. december 1918 stod danske marinesoldater fra det danske kystvagtskib Islands Falk på rad og række ved regeringsbygningen (Stjórnarráðið), Reykjaviks første bygning af sten, oprindelig bygget som arresthus. Der blev overbragt en hilsen fra Christian den X, som fra den dag blev konge over forbundsstaten Island. Islands 90.000 indbyggere mente at de var parate til at bestemme selv. Kongen havde fra denne dag kun en symbolsk rolle som statsoverhoved. Han skulle formelt bekræfte de love som Altinget vedtog, og udskrive valg når statsministrene mente at det var vejen fremad. I starten havde den nye forbundsstat højesteret og kystvagt til fælles med Danmark, og den islandske krone var fast bundet til den danske, men inden for få år blev disse opgaver overtaget af Island, den islandske krone fik lov til at flyde og fællesskabet blev begrænset til udenrigstjeneste og selvfølgelig kongen. Ordningen var baseret på en aftale som skulle gælde de næste 25 år, hvorefter der skulle forhandles en ny aftale.

For islændingene var glæden genuin den dag. Kongen var kun en fremmed som boede et sted langt væk, og landet Danmark var forbundet med monopolhandel og Islands fald fra en strålende fortid. Nogle var dog bange for at Island, som på den tid var et fattigt land, ikke var stærkt nok til at stå på egne ben. Faktisk var pengemanglen så stor, at statskassen i en periode ikke havde penge til at drive sin eneste ambassade, den i København. Under den dybe økonomiske krise i trediverne var det ikke kun den dårlige økonomi som bidrog til tvivlen om Island kunne klare sig alene, men også frygten for, at man uden dansk støtte ikke kunne hindre at radikale kræfter tog magten.

I 1921 besøgte Christian den X sit Island for første gang. Han kom igen i 1926. Hans ophold var kortvarige, og han havde ingen fast residens på Island. Sommeren 1930 fejrede man Altingets 1000 års jubilæum, og Christian bidrog til festligheden med sin tilstedeværelse. I 1936 besøgte kongen sit rige i nord for sidste gang, og det blev betragtet som et vellykket besøg. Kongen nåede ikke at blive folkekær blandt rigets beboere i nord. Han virkede arrogant, og man var ikke sikker på om han var alvorlig interesseret i Islands ve og vel, når der gik så lang tid mellem hans besøg. Og så talte han heller ikke sproget, som var så vigtigt for islændingenes identitet.

I trediverne og ikke mindst som følge af det vellykkede Alting-jubilæum i 1930, som gjorde islændingene mere selvsikre, fik den idé fodfæste, at Island var bedre tjent med at være republik med en tilstedeværende præsident som kunne tale samme sprog som sine landsmænd. I 1937 vedtog Altinget, at man skulle begynde at forberede Islands overtagelse af udenrigspolitikken, og dermed var kursen sat mod at afvikle rigsfællesskabet. Men økonomien var usikker. Tredivernes krise havde ført til, at flere lande hævede deres toldsatser, hvilket lagde hindringer for den eksport som Islands økonomi var så afhængig af. Men som så ofte var det den geopolitiske udvikling som fik afgørende betydning for Islands fremtid. Hitler startede en krig som ændrede alt for Island. Forbindelsen til Danmark blev afbrudt i april 1940, og Altinget måtte i al hast lave en revision af forfatningen, fordi kongen i København var uden for rækkevide til at godkende nye love. Den danske udenrigstjeneste kunne fra april 1940 heller ikke længere varetage Islands interesser. Island blev besat af fremmed militær magt, først britisk og senere amerikansk. På grund af militærets aktiviteter buldrede økonomien fremad, og statskassen, som tidligere havde været tæt på bankerot, blev fyldt op. Magthaverne i USA syntes ikke det var nogen dårlig idé, hvis Island fik status som selvstændig republik. I det mindste var det bedre end at risikere, at landet som en del af Danmark kunne blive en del af Hitlers forlængede arm. Da aftalen med Danmark skulle genforhandles, var der ingen til at forhandle med. Islændingene havde ikke lyst til at vente på udfaldet af krigen og valgte i stedet at gå deres egen vej.

Christian den X havde forventninger om at alt kunne blive godt igen, når krigen på et tidspunkt sluttede. Men der var ingen vej til bage. I marts 1944 vedtog Altinget en grundlovsændring som blev forelagt folket gennem et referendum. Der var ingen tvivl om folkets vilje, og den nye republik blev etableret, da Altinget og omtrent en fjerdel af Islands befolkning var samlet på de hellige sletter ved Þingvellir den 17. juni 1944. I øsende regnvejr blev et telegram med lykønskninger fra Christian den X læst op ved afslutningen af ceremonien. Skilsmissen var en realitet.

Men var dannelsen af Republikken Island en nødvendig afslutning på islændingenes kamp for retten til selvbestemmelse? Kunne der være blevet en anden afslutning, hvis Christian X havde anvendt mere af sin tid på at pleje relationerne til Islands befolkning, eller hvis anden verdens krig ikke havde ændret den geopolitiske situation og styrket Islands økonomi? Guðmundur Hálfdánarson, professor i historie ved Islands Universitet, kommer til et møde i Dansk-Islandsk Samfund i september og vil forsøge at svare på spørgsmålet.

Artiklen bygger på bogen ”Fyrstu Forsetarnir” (de første præsidenter) af Guðni Th. Jóhannesson, nuværende præsident af Island og tidligere professor ved Islands Universitet.

 

 

Den islandske krones elendighed

af Tryggvi Felixson

Denne artikel blev publiceret i Dansk Islandsk Samfunds medlemsblad, Nyt fra Island, i september 2017.

Igen ser islændingene deres valuta, den islandske krone, flyde som en korkprop på et bølgende hav. Hvis historien gentager sig, vil det kunne gå rigtig galt. Det aktualiserer spørgsmålet, om en selvstændig valuta i en lille (for ikke at sige mikroskopisk) åben økonomi med frie kapitalbevægelser er forenelig med økonomisk stabilitet? Islands finansminister og hans nye Reformpartiet mener, at svaret er nej. De andre partier i regeringen er ikke lige så skeptiske, og for tiden undersøges om der findes andre veje. Men der er ikke mange som tror på, at en selvstændig islandsk krone er forenelig med den økonomiske stabilitet som så mange længes efter. Men kan den islandske krone erstattes med Euroen, eller kan vi få den danske krone tilbage?

Island var en del af den nordiske møntunion, som sikrede stabile valutakurser i hele Norden frem til den første verdenskrig i 1914. Men så valgte islændingene at sige farvel til den danske krone. Fra slutningen af 1930´erne har islændingene skulle leve med, at deres valuta har været på en tilsyneladende evig nedtur. I 1980 skulle islændingene betale 100 islandske kroner for at skaffe sig 1 dansk krone, og den havde dermed tabt 99 % af sin værdi fra skilsmissen med den danske krone. Det år skar man to nuller af den islandske mønt, og dermed kunne man veksle en islandsk krone for en dansk krone som i 1920´erne. Men det var et kosmetisk indgreb uden varig effekt.

Det meste af tiden siden skilsmissen med den danske krone har den islandske centralbank, Sedlabanki Islands, fastlagt valutakursen. Igennem mange årtier regulerede Sedlabankinn kursen for at sikre en rimelig god økonomi i fiskeindustrien, som var rygraden i Islands økonomi og velstand. I gode tider i fiskeindustrien steg lønningerne og omkostningerne; det var festlige dage for Islands befolkning. Men det førte ofte på kort tid til, at det økonomiske grundlag svigtede. For at rette kursen for de eksporterende erhverv blev valutaen devalueret. Det udviklede sig til et system, hvor lønninger, inflation og devalueringer indgik i en spiral, hvor Sedlabankinn devaluerede kronen, så snart fiskeindustrien var ved at havne i økonomisk uføre.

Det viste sig at være meget svært at komme ud af denne spiral. Dog lykkedes det i starten af 1990´erne og frem til krisen i 2008. I denne periode oplevede islændingene i historisk perspektiv lav inflation, frie kapitalbevægelser og relativ stabil valutakurs. Som konsekvens af den voldsomme finanskrise i 2008 tabte kronen 50 % af sin værdi i fremmed valuta på kort tid. Det havde en meget negativ indvirkning på familieøkonomien hos de fleste islændinge. Krisen medvirkede til at Island søgte om medlemskab i EU, i håb om også at kunne få Euroen med i købet. Medlemsskabsdrømmen er for længst opgivet, men det er drømmen om en stabil valuta ikke.

Som følge af krisen blev kronen underlagt valutarestriktioner. Devaluering sammen med andre heldige omstændigheder førte til forbedring af økonomien, som i dag har høje vækstrater kombineret med lav inflation. Ikke mindst indtægter fra turismen har bidraget til, at valutareserven er vokset. Fra i år er der ikke længere restriktioner på valutahandel. Kursen på den islandske valuta har som følge deraf været i kraftig forbedring. Stabilitet kan man dog ikke tale om.

For at illustrere ændringen betalte man i januar 2007 12 islandske kroner for en dansk krone, og i december 2010 skulle man af med 25 kroner for at skaffe sig en dansk krone. Fra 2015 er værdien af den islandske krone steget kraftigt, men med store fluktuationer. For eksempel skulle man i starten af 2017 betale 15 til 16 islandske kroner for at skaffe sig en dansk krone. I august 2017 var man nødt til at trække 18 kroner op af lommen for at få fat i én sølle dansk krone.

En højere valutakurs styrker købekraften i en åben økonomi, men kan hurtigt udvikle sig til et større problem for de dele af økonomien som får betalt deres varer og tjenester i fremmed valuta. Så nu klager fiskeindustrien over dårlig økonomi, turisten forkorter sit ophold i Island og lammekødet kan ikke eksporteres. Eksporten af islandsk lammekød har ikke længere en væsentlig betydning for islandsk økonomi, og som i de fleste andre lande høres bøndernes høje røster, når det går dårligt. Og når erhvervslivet begynder at klage over en høj valutakurs, frygter folket at Island igen er på vej ind i den økonomiske rutsjebane som de kender alt for godt. Det aktualiserer spørgsmålet, om der ikke findes en anden valuta eller valutamodel som kan erstatte den elendige islandske krone. Vejen til en stabil islandsk valuta har ingen endnu fundet opskriften på, det vil sige en vej som går udenom det europæiske fællesskab. Men kan Island så ikke bare indgå i en aftale med Danmarks Nationalbank og efter snart 100 års skilsmisse genindføre den danske krone som betalingsmiddel?

Stöndum vörð um grundvöll rammaáætlunar

Grein birt í Fréttablaðinu 2. mars 2016:

Orkumálastjóri segir í grein í Fréttablaðinu 27. febrúar 2016, að í rammaáætlun þurfi í mörgum tilfellum að endurvinna fyrra mat á virkjunarkostum í verndarflokki út frá nákvæmari skilgreiningu á svæðismörkum. Þessi fullyrðing hans stenst ekki því í skýringum við lög um rammaáætlun er tekið fram að virkjunarsvæði í vatnsafli miðist við allt vatnasvið fallvatns ofan þeirrar virkjunar sem nýtir fallið og farveg fallsvatnsins neðan virkjunar. Hugmyndir um að það dugi að breyta útlínum virkjunarhugmynda í verndarflokki lítilega, eins og t.d. Norðlingaölduveitu, og kalla þær nýju nafni eru því ekki gjaldgengar.

Rammaáætlun byggir á því að skoða margar tillögur um virkjanir samtímis og draga í þrjá dilka; landsvæði sem vænlegt væri að virkja (nýtingarflokk), svæði sem skoða þyrfti betur (biðflokk) og svæði sem heilladrýgst er að hlífa við virkjunarframkvæmdum (verndarflokk). Þær leikreglur sem Alþingi setti um rammaáætlun með lögum kveða skýrt á um að hefja skuli undirbúning að friðlýsingu landssvæða sem ástæða þykir til að friðlýsa gagnvart orkuvinnslu. Þessu ákvæði laganna hefur umhverfisráðherra ekki sinnt sem skyldi.

Markmiðið rammaáætlunar er að ná sem víðtækastri sátt um landnýtingu með víðtæku samráði, opnu matsferli og greiningu hæfustu sérfræðinga. Það var grundvallaratriði að svæði sem færu í verndarflokk yrðu ekki tilefni til frekari átaka gagnvart virkjunaráformum; og að næsta stig í umfjöllun um þessi svæði yrði tillaga að verndun þeirra.

Þessu vill orkumálastjóri nú breyta orkugreiranum í hag. Gangi áform hans og Landsvirkjunar eftir yrði grundvelli rammaáætlunar raskað til ónýtis! Löggjafinn vitandi vits vildi ekki hleypa Orkustofnun að svæðum sem hann jafnframt hafði falið umhverfis- og auðlindaráðherra að undirbúa fyrir friðlýsingu. Hefði Alþingi valið þá leið sem orkumálastjóri lýsir eftir, hefði löggjafinn skapað mikla óvissu um friðlýsingarferlið og um leið stofnað til meiri vanda en hann var að reyna að leysa.

Að heimila, Orkustofnun, opinberri stjórnsýslustofnun, að eftir hentugleika leggja fram tillögur að virkjunum á svæðum sem löggjafarvaldið hefur áður ákveðið að beri friðlýsa, stenst hvorki lög né góða stjórnsýsluhætti.

Að lokum, mikla furðu vekur að orkumálastjóri skuli leyfa sér að ráðast á verkefnisstjórn rammaáætlunar með órökstuddum ásökunum um að þar fari fámenn klíka sem framið hafi valdarán. Slíkur málflutningur skaðar trúverðuleika þeirrar mikilvægu stofnunar sem hann fer fyrir.